Min første Bleu - Mira

Første bildet av Mira sendt på mail fra Oppdretter Yngve.

Mira

Det startet vel i begynnelsen av juni 2005 med en mail fra Yngve Sannvoll på Flisa... med blide av en hannhund, han hadde da kull nr. 2 på tispa si Erry av Monaly. Dette var et Norskt/Svenskt kull hvor mor var et Norsk oppdrett fra Kennel Monaly - Fam. Pedersen på Braskereidfoss med Navnet Erry av Monaly og Far Bagriff's Conrad fra Kennel Bagriff's i Sverige. 

En vakker krabat var det bilde av, men det var tispe i huset fra før og jeg ville der for ha tispe. Takket for bilde og svar på min mail... 2-3 uker gikk...Ny mail med bilde...denne gangen av ei tispe.

Et återbud, tispa var egentlig klar for et liv i Finland, men sånn ble det ikke...hun kom til oss på husmannsplassen «Parris» (mitt daværende bosted og banrndomshjem). Lykken var stor når vi i begynnelsen av juli kunne reise til Yngve m/familie på Gjesåsen ved Flisa å hente den etterlengtet og høyt ønsket BLÅ basseten med navnet Mira.

Hun ble tidlig preget på rådyr, og blodspor. Begynte alle rede når hun var 9uker. Hennes første møte med rådyr var under bukkejakta i august, da jeg fikk skøti en bukk, og ho fikk stifte bekjentskap med denne. Blodsportrening ble opprettholdt videre utover høsten...samt skogs tilvenning i form av sopp/bær turer, en god bok på en stubbe eller i lyngen, lek og moro. Elgjakta ble avslutta, det året, med hennes første los på geit med to kje i 20 min 5,5 mnd gammel. Ho hadde stått i bilen og jeg ville gå ut av terrenget med ho, elgjakta var avslutta og laget var på vei ut eller allere.

Etter dette gikk det slag i slag....Mange slipp i all slagsvær og Mira skuffa aldri i skogen... i en alder av 7,5 mnd avslutta ho rådyrsesongen 2005 med 1,5t los kobla på fullt drev lille julaften. Nå var det dags for å prøve seg på utstillinger utover våren/sommeren 2006 før neste sesong.

Exteriørt var Mira også bra, og gjorde det godt. 

Sesongen 2006 begynte der ho slapp på første slippet.... 1,5t los, hvilken pang start av en unghund.

Etter hvert tenkte jeg at nå er det bare å melde på til prøve. Første prøven ble gått og herre min FOR en debut.... Jeg fikk blod på tann og innimellom «vanligjakt», unger og jobb ble det 5 prøvestarter. Samtlige med premieringer 3x1pr Rå og 3x3pr Rå. Dette i en alder av 19mnd gammel, for en HUND !!! Alt lå nå klart for å utløse det NJCH og kanskje NUCH...ho trengte et CERT etter fylte 24 mnd. 

17 desember 2006 var jeg så heldig å selv få skyte det første og eneste rådyret for henne, hvilken lykke!!! Å sitte der å kjenne på det velde av følelser som kom var overveldende. Jeg var ydmykt takknemlig, stolt, glad, og lykkelig. Drømmen som hadde begynt å spire tidligere på høsten var kanskje oppnåelig.....

Et valpekull på denne fantastiske familie og jakthund.

Siste prøven ble gått i desember 2006 i Trøgstad ikke så langt unna her jeg bor nå og den 3 1pr. Var i box. 

Jeg har ikke tall på hvor mange slipp og loser Mira hadde, men jeg var ute stort sett hver helg og 1-2 kveder i uka fra høsten 2005 og ut jaktsesongen 2006.

Ved slutten av november/desember kunne ho fort ligge på i 2-2,5t. i drev tid.

Vi som er jegere vet at de virkelig gode jakthundene får et kort liv, sånn ble det med Mira også, dessverre. En januar morgen i 2007 for lot hun oss og dette livet... påkjørt av bil.

Med små barn i huset, som skal på skole og en selv skal på jobb blir det fort hektisk. Vi hadde 2 huder på den tiden Mira og Gråhunden Bella, de hadde hver sine løpestrenger på hvert sitt hjørne av huset. De ble satt på hver sin streng som vanlig, unger beordret til å spise frokost... og jeg smurte matpakker. Så var det å få disse barna til skolebussen...da ser jeg Mira igjennom vinduet i gangen at ho er på gangveien på andre siden av veien. Da blir det kaos...vi husker enda ikke helt hva som skjedde da, jeg og ungene... Men de kommer seg ut går mot bussholdeplassen, Mira ser og hører de og løper under autovernet og treffes av en bil. Da jeg møte bikket hennes og løfte henne opp i mine armer, for siden å kjenne de siste hjerte slaget mot håndflata raste det meste sammen. Min yngste sønn var såpass liten at han skjønte ikke helt hva som skjedde, men eldste mann, han var like knust som meg og vi to ble hjemme fra skole og jobb den dagen.

Når jeg var klar for det, tok jeg «Mira» (urnen) med meg tilbake til der jeg skøyt det første og eneste rådyret for henne... Hun er der hun hører hjemme, i skogen å jakter rådyr.

 

Dette utløser en bunnløs sorg, og savn, som jeg ærlig må innrømme er like sterkt nå i dag i 2019. Det er like tårefylt å prate/skrive om denne hunden og hendelsen.

Denne rare, snille, gode og fantastiske familie og jakthunden Mira vekket min kjærlighet til de blå Hundene.

Takk MiraHjerte